REISEN MOT NATTENS ENDE


søvnen legger 

seg som en hinne 

omkring meg 


kroppen 

sover mens 

tankene våker 


en omvei gikk jeg

for å komme 

til deg 


det hvite 

mitt eneste våpen 

i kampen


mot søvnen 

suger våkenheten 

ut av meg 


og erstatter 

den med et søvnbehov 

av en annen verden 


nei nei nei roper jeg 

når jeg ser dine handlinger 

nei nei nei ikke forlat meg 


vergeløs er jeg

med meg kan du gjøre 

hva du vil 


reisen mot nattens ende 

begynner hver gang 

på nytt 


tårene samler seg 

til et folkemøte 

i mine øyne 


renner ned mine kinn 

tørkes bort og gravlegges 

i et papir


om det umulige 

ber jeg 

deg


bare det umulige 

verdt å be 

om


(Fredrik Hossmann)